top of page

Vallersund, Norway 2009

I've always been fascinated by angels - Unite Hope angel in Vallersund

by Dag Balavoine

The Unite Hope angel was created by the Swedish artist Lehna Edwall. The sculpture is the symbol of the Unite Hope Project, a movement that was initiated with the intention of spreading boundless and unifying love, light and hope to all mankind. The project began in September 2005, when the seven original Unite Hope angels were simultaneously set up in Vanuatu, Australia, Mali, Russia, Peru, Canada and Hawaii, as a gift to the places and their people. The goal is to form a network of 49 angels.

This angel is the 13th in the project and a gift to the people in Vallersund, Norway.

I've always been fascinated by angels. They remain invisible to our normal materialistic consciousness so that we do not really know how to relate to them. Neither theologians, nor scientists are able to comprehend them. It is perhaps only the children, the artists, or you and me who can figure them out. I have spent two years trying to figure out especially one of them, namely the Unite Hope Angel of Vallersund.

It started in July 2007, when I received an assignment from Lehna Edwall and Katharina Karlsson. Katharina, a close friend of mine, lives and works in a home for people with intellectual disabilities, called Haganäs in Järna, outside of Stockholm. This home is similar to where I, myself, live and work, in Vallersund Gård. In Haganäs, they have a cement workshop that casts Unite Hope sculptures. Katharina had shown me these fine art pieces and I had read an article about the project in an SAS magazine. Then the question came "Would I like to set up this figure in Norway?" Together with Katharina a preliminary plan was made for a joint Norwegian - Swedish project, a project that would bring together people with disabilities in the Nordic countries. This is an interest I am passionately dedicated to, and includes a history of arranging Nordic festivals for and with this audience, in Norway and in Sweden. I was invited to meet Lehna Edwall. At the end of the conversation she pinned onto my coat a silver angel broach. The feeling of having a mission was irrevocable.


I was relieved to hear from Lehna that the Unite hope project is a non-political and non-religious art project. But I soon found out that the project or the angel had a will of its own and had its own language.



When I returned to Norway I started to make plans. The sculpture was to be placed on a mountain called Fongenfjellet. It was very exciting. The mountain is located where the boundaries of three Communes intersect; Selbu, Tydal, Meråker, and is located in a protected national park in Sør-Trøndelag.


I started with set shoulders: the project would be a joint Nordic collaboration, and perhaps even Princess Märta would be involved; it was, after all, an angel sculpture, and her commitment to disabled users would fit ... these were some of my thoughts. Along with residents from Vallersund Gård and the Fram school, a school for young adults in need of special care after secondary school, we traveled up to Fongenfjellet to "kolla lite", as the Swede said, to ruminate a bit. It was a fantastic trip. Fongenfjellet lies majestic, near to the Swedish border, a "sacred mountain".


But the enormous practical and organizational challenges for the project began to tower up already when we were on the trip. Where would the sculpture stand? How to get it up onto this incredibly beautiful mountain? We would have to build storage sites, camps, and accommodation. What should we do with limitations in terms of accessibility for disablement, permits from public authorities? Would it be seen by anybody at all up here? In addition, we were told that there was a sculpture already privately set up, right in the neighborhood on the large Stornasen-mountain, on the other side of the border.


After the trip I lost a little bit of my drive. It was an incredible relief to me when Lehna told me that the sculpture did not have to be exactly in this place, but could be placed in the geographical area. The position wasn´t intended to be so mechanically precise.


Nearby: in other words, instead of Fongenfjellet: e12 ° n63 °, it could be Vallersund; e9 ° n63 (9 °, 45 min. east 63 ° 52 min. north). Yes, it is near to my own home, but this position is quite adequate for the Unite hope project.


The location can tell you something about:

Human life between the ocean and the mainland.

Scandinavia and the great seas to the west and to the north.

A small community in the north and its relation to the wide world around it.


An angel sculpture here on the edges of the outer ocean, with the mainland to the south and east and the sea to the west and north, reminds one of the angel in apocalyptic, mythological images: "the angel who stands with his right foot on the sea, its left on the dry land." As we humans live our lives between the ephemeral and the permanent, between heaven and earth, the familiar and the unknown, between the visible and invisible.


On the Scandinavian peninsula, it faces the northeast and lies between the great Atlantic Ocean to the west and the Baltic Sea and the giant lands to the east.


There is also another element in this location; Vallersund is a small community threatened by depopulation that for several years has fought for its existence, and that through joint efforts has somehow succeeded to win this battle. The population is increasing. The location of the angel could also be a symbol of the individual's ability and chance to create his or her own living conditions by joining forces with fellow neighbors against the political and financial factors that govern so much of our time.


The sculpture is made

But first, the sculpture had to be made. The Fram School in Vallersund Gård undertook the task. In March the first year students of the Fram School traveled to Stockholm and to Haganäs, to cast the sculpture. In the workshop together with the workshop master, the students and teachers mixed the mass, prepared the form and cast the sculpture.


After two days in the cast-form the sculpture was dry. With great anticipation, we opened up the mold and there was the angel born out of the cast. We polished, washed and “baptized” the "Vallersund angel". Then we carefully placed the sculpture in the car, fastened a safety belt around it and drove home to Vallersund.


Unveiling ceremony

At home the sculpture was given over to the village, and the children in the local school carried it up to the top of “Nesavarden” on the last school day, before their summer vacation. One of the children looked at me and asked with a genuine interest: "Is it a real angel?" I answered that the angel they were carrying is a sculpture of concrete, but that the force that lets us carry the sculpture up onto the top of the mountain is perhaps the real Vallersund angel.

Then there was "Feskleikdagan 2009", the 12th of July. Unveiling the Vallersund angel would be the final highlight of this year's successful village festival. For me personally it was a special experience when I broke my leg in the final phase of preparations and was in a cast myself and walking with crutches. This meant that I had to watch the unveiling ceremony from a distance.

The weather was optimal. Clear skies with a slight breeze to keep away the mosquitoes.

Already an hour before the unveiling, people began to walk up to the Nesavarden. Approx. 120 people attended the event.

Bernt Jørgen Stranden, a neighbor and friend, stepped in for me after my accident. He welcomed everyone. Then "a dialogue between angel and man" was read aloud by him and Irene Mehlum. The dialogue came to me as an inspiration a few days before the unveiling, as I was on the way up the mountain to prepare the space. Accompanied by the sounds of wind instruments the sculpture was unveiled by two people who have lived very long indeed in the village: Jenny Lund, 97 years old and Hans Borgfjord, 79 years old. I heard later about the moment when everyone saw the angel figure for the first time, looking out over the coastal landscape and down to the village church. There was an intense silence followed by someone whispering "oh how beautiful it is!

After the unveiling Audun Eriksen, Tiina Ulen and Per Trygve Johnsen Stevik played on various instruments from different parts of the world, first separately and then together in different combinations. Audun Eriksen played on the mouth harp from Norway, on the Hulusi from China, the Kaval from Bulgaria, the Dvoyanka from Bulgaria, the Didgeridoo from Australia and on the “air strip” from the United States. Tiina Ulen played on the Nyckelharpa from Sweden, Per Trygve Stevik Johnsen played World Stick Guitar and Ukulele from Hawaii.

It was an extraordinary concert, a proper "World music" session.


I thank all who have helped make this adventure a part of our reality.


Here is the conversation between angel and man:


Taking care of me and my interests is what counts!


Yes, it's you and your interests that count, also for me. .. and here is more than you and your interests ...


To take care of myself and my own is important!


Yes, it's you and yours who are important, also for me. ... And here is more than you and yours…


To take care of my people and our interests is of utmost importance!


Yes, to take care of our people and our interests is of utmost importance, also for me. ... And here is more than our people and our interests ...


To uphold our culture is essential!


Yes, to uphold our culture is essential, also for me. … And here is more than our culture ...


It is to maintain our humanity that must be our ultimate goal.


Yes, to maintain our humanity is our ultimate goal, also for me. … And here is more than our humanity ...


We need to preserve our very Earth.


Yes, we must take care of our whole Earth. So it is also for me. ... And here is more than our Earth...


-Dag Balavoine

Norwegian version:


Jeg har alltid vært fasinert av engler - Fredsengelen i Vallersund

Tekst og bilder av Dag Balavoine


Unitehope-engelen er skapt av den svenske kunstneren Lehna Edwall. Skulpturen er symbolet på Unitehope-prosjektet, en bevegelse som ble igangsatt med intensjonen om å spre grenseløs og forenende kjærlighet, lys og håp til hele menneskeheten. Prosjektet ble dannet i september 2005, da de syv opprinnelige Unitehope- englene samtidig var satt opp i Vanuatu, Australia, Mali, Russland, Peru, Canada og Hawaii, som en gave til stedet og dets mennesker. Målet er å danne et nettverk av 49 engler. Denne engelen er den 13. i prosjektet og en gave til folket i Vallersund.


Jeg har alltid vært fasinert av engler. De holder seg usynlige for vår vanlige materialistiske begrepsdannelse slik at vi ikke helt vet hvordan vi skal forholde oss til dem. Hverken teologer eller allvitere klarer helt å begripe dem i faste forestillinger. Det er kanskje bare barna, kunstneren eller du og jeg som kan finne ut av det. Jeg har brukt to år på å finne ut av en enkelt av dem, nemlig Unitehopeengelen på Vallersund.


Det startet i juli 2007, med at jeg fikk oppdraget av Lehna Edwall og Katharina Karlsson. Katharina, en nær venn av meg, bor og arbeider i en landsby for mennesker med utviklingshemming, som heter Haganäs i Järna utenfor Stockholm. Denne landsbyen er lignende den jeg selv bor og arbeider i, på Vallersund. På Haganäs har de et betongverksted som støper Unitehope-figurene. Hun hadde vist meg de fine figurene og jeg hadde også selv lest en artikkel om dette i SAS-magasinet engang. Så kom det; ”Kunne jeg tenke meg å påta meg oppdraget å få satt opp denne figuren opp i Norge?” Sammen med Katharina la vi en foreløpig plan om et norsk - svensk prosjekt der samarbeidet med utviklingshemmede i Norden skulle stå i fokus, noe som jeg er levende opptatt av, bl.a. gjennom nordiske festivaler for og med denne målgruppen i Sverige og i Norge. Så ble jeg altså invitert til å møte Lehna. I slutten av samtalen satte hun på meg en engle-brosje. Følelsen av å ha et oppdrag var ugjenkallelig.


Det var en lettelse for meg at Unitehopeprojectet for Lehna er et ikke-politisk og et ikke-religiøst kunstprosjekt. Men, som jeg snart fikk merke, prosjektet eller engelen, hadde sin egen vilje og sitt eget språk.



Hjemme i Norge begynte jeg å arbeide med saken. Skulpturen skulle settes opp på Fongenfjellet. Det var kjempe spennende. Fjellet lå i krysningspunktet mellom tre kommuner; Selbu, Tydal, Meråker og i en vernet nasjonalpark der Sør-Trøndelag fylke bestemmer alt som skal skje.


Jeg gikk på med ”krum hals”: Det skulle bli et fellesnordisk samarbeidsprosjekt og kanskje til og med prinsesse Märta ville være med, i og med at det var en engel skulptur og hennes engasjement for utviklingshemmede kunne passe…osv. Sammen med beboere fra Vallersund Gård og Framskolen reiste vi opp til Fongenfjellet for å ”kolla lite”, som svensken sier. Det ble en fantastisk tur. Fongen fjellet ligger der majestetisk som et ”hellig fjell” opp mot svenskegrensen.


De enorme praktiske og organisasjonsmessige utfordringene for prosjektet begynte å tårne seg opp allerede når vi var på turen. Hvor skulle skulpturen stå? Hvordan komme opp på dette utrolig flotte fjellet? Vi måtte lage depoter, overnattingsleirer og bespisningsplasser. Hva skulle vi gjøre med begrensningene i forhold til bevegelseshemming, tillatelser fra offentlig myndighet, fikk noen se den i det hele tatt der oppe? I tillegg fikk vi vite at det allerede var satt opp en skulptur på privat initiativ, rett i nabolaget på Storsnasen, på andre siden av riksgrensen.


Etter turen gikk ”luften” litt ut av meg. Det var da en utrolig befrielse for meg da Lehna fortalte at skulpturen ikke nødvendigvis måtte settes akkurat på dette stedet, men settes i dette geografiske området.


Plasseringen var altså ikke ment å være så mekanisk nøyaktig. I nærheten, altså istedenfor Fongenfjellet: e12° n63°, så kunne det altså for eksempel bli Vallersund; e 9° n63° 63° 52 min. nord og 9°, 45 min. øst. Ja, det er i min egen hjembygd. Denne plasseringen er helt adekvat for Unitehopeprojectet.


Denne plasseringen vil fortelle om:


Menneskeliv mellom havet og fastlandet.

Skandinavia og det store havet i vest og nord.

Om små lokalsamfunn i nord og den store verden.


En engleskulptur her ytterst i havgapet, med fastlandet i sør og øst og med havet i vest og nord, minner om engelen i apokalyksens mytologiske bilder:”engelen som står med den høyre fot på havet, den venstre på det faste land.” Slik vi mennesker lever vårt liv mellom det flyktige og det faste, mellom himmel og jord, det kjente og det ukjente, mellom det synlige og det usynlige.


På den skandinaviske halvøy, slik den vender mot nordøst mellom det store Atlanterhavet i vest og Baltiske hav og de gigantiske landområdene i øst. Det er også et annet element ved denne plasseringen; Vallersund er en liten fraflyttingstruet bygd som i flere år har kjempet for sin eksistens gjennom felles anstrengelser og har på et vis lykkes i dette. Igjen er folketallet økende. Stedet er derfor også et symbol på enkeltmenneskets evne og mulighet til selv å skape sine livsbetingelser i fellesanstrengelse med sine naboer mot de politiske og finansielle kreftene som styrer så mye av vår samtid.


Skulpturen lages

Men først skal skulpturen lages. Framskolen på Vallersund Gård ville påta seg oppgaven. I mars reiste 1. året på skolen til Stockholm og til Haganäs, for å støpe den. Sammen med fagfolk, elever og lærere ved Framskolen og beboere i landsbyene ble støpemassen blandet, formen gjort i stand og støpt.


Etter to dager i formen var skulpturen størknet. Med stor forventning åpnet vi opp og der lå engelen som født ut av formen. Den ble pusset, vasket og døpt ”Vallersund engelen”. Så fikk figuren på seg sikkerhetsbelte i bilen og vi kjørte hjem til Vallersund.



Hjemme ble figuren overgitt til bygdas unge og skolebarna som bar den opp på Nesavarden en av de siste skoledagene før sommerferien. En av elevene så på meg og spurte med all hengiven interesse: ”Er det en ordentlig engel”, jeg kunne med sikkerhet svare at denne engelen er en skulptur av betong, men det som får oss til å gjøre noe slikt som å bære den opp til toppen av det fjellet er usynlig kraft som kanskje er det den virkelige Vallersundengelen.


Så var det "feskleikdagan 2009", den 12. juli. Avdukingen av Vallersundengelen skulle være det avsluttende høydepunkt på årets vellykkede bygdedager. For meg personlig ble det en særlig opplevelse da jeg ødela benet mitt i forberedelsens sluttfase og ble gående med gips og krykker da avdukingen fant sted. Dette medførte at jeg så begivenheten på avstand.


Været var optimalt. Sol med en liten bris slik at myggen ikke kom. Allerede en time før avdukingen begynte folk å vandre opp til Nesavarden. Til sammen var ca. 120 mennesker til stede under begivenheten.


Bernt Jørgen Stranden, en alltid beredskapsvillig sambygding og nabo, tok over der jeg glapp. Han åpnet med en velkomst og orientering om begivenheten. Så ble ”en dialog mellom engel og menneske”, lest av Bernt Jørgen og Irene Mehlum. Dialogen kom til meg som en inspirasjon noen dager tidligere da jeg var på vei opp for å gjøre i stand plassen. Akkompagnert av vindinstrumenter ble skulpturen avduket av to mennesker som hadde bevd lenge i bygda; Jenny Lund, 97 år gamle og Hans Borgfjord 79 år gammel. Jeg fikk senere høre om det intense øyeblikket da alle fikk se englefiguren der den sto skuende over kystlandskapet og ned på bygdekirka. Det første som ble hvisket etter stillheten var; ” Så vakker den er! Så begynte Audun Eriksen, Tiina Ulen og Per Trygve Stevik Johnsen å spille på instrumenter fra forskjellige deler av verden. Det ble en underlig konsert, både som enkelt instrumenter, men også i samspill. Et riktig "World music" sesjon der Audun Eriksen spilte munnharpe fra Norge, Hulusi fra Kina, Kaval fra Bulgaria. Dvoyanka fra Bulgaria, Didgeridoo fra Australia og vindstav fra USA. Tiina Ulén spilte Nøkkelharpe fra Sverige og Per Trygve Stevik Johnsen spilte Worldstick Gitar og Ukulele fra Hawaii.


Jeg takker alle som har vært med på å gjøre dette eventyret til en del av vår virkelighet.


En samtale mellom menneske og engel:


Det er å ta vare på meg og mine interesser som teller!


Ja, det er deg og dine interesser som gjelder, også for meg.

..og her er mer enn deg og dine interesser …


Å ta vare på meg og mine egne er det som gjelder!


Ja, det er deg og dine som gjelder, også for meg.

…og her er også mer enn deg og dine..


Å ta vare på mitt folk å våre interesser er det som er viktig!


Ja, det er å ta vare på vårt folk og våre interesser er det som er viktig, også for meg.

…og her er mer enn vårt folk og våre interesser…


Det er å ta vare på vår kultur som er saken!


Ja, det er å ta vare på vår kultur som er saken, også for meg.

..og her er mer enn vår kultur…..


Det er å ta vare på vår menneskehet som er det overordnede mål.


Ja, det er å ta vare på vår menneskehet som er det overordnede mål, også for meg.

..og, her er mer enn vår menneskehet…


Det er å ta vare på vår ganske jord som vi må gjøre.


Ja, det er å ta vare på vår jord som vi må gjøre.

Slik fortoner det seg også for meg.

…og her er mer enn vår jord….


- Dag Balavoine

bottom of page